Jeg har ingenting imot Messenger.
Faktisk tror jeg de fleste turene jeg har vært på de siste ti årene startet der.
Noen sender en melding om at vi burde komme oss ut en helg. Kanskje er det en fisketur. Kanskje en helg i marka. Kanskje noen har sett et vann på kartet som de har hatt lyst til å besøke lenge.
I starten fungerer det overraskende bra.
Folk svarer at de er interesserte. Noen foreslår datoer. Andre sender bilder fra tidligere turer eller tips om steder som er verdt å besøke. Det føles som om turen allerede er i gang.
Men så skjer det noe.
Turen går fra å være en idé til å bli et prosjekt. Og det er akkurat der problemene begynner.
Når én samtale ikke er nok
For plutselig holder det ikke lenger å bare snakke om turen. Nå må noen finne en dato som faktisk passer. Noen må finne ut hvem som blir med. Noen må undersøke transport, sjekke parkeringsmuligheter og finne ut om gruppa trenger ett telt eller tre.
Kartlenker begynner å dukke opp. Forslag til ruter. Værmeldinger. Lister over utstyr. Spørsmål om fiskekort.
Etter noen dager ligger alt sammen i den samme meldingsstrømmen.
Én person ender alltid opp med å holde styr på alt
Og som regel skjer det samme hver eneste gang.
Det er gjerne den som tok initiativ til turen i utgangspunktet. Han som må huske hvilken dato gruppa egentlig landet på. Han som må svare på spørsmål som allerede har blitt besvart tre ganger tidligere. Han som må minne folk på å pakke ting de sa de skulle ta med forrige uke.
Ikke fordi de andre ikke bryr seg. Men fordi noen må holde oversikten.
Messenger er ikke problemet
Etter å ha organisert turer i mange år har jeg innsett at Messenger egentlig ikke er problemet. Messenger gjør akkurat det det er laget for. Det lar folk kommunisere raskt og enkelt.
Problemet oppstår når vi prøver å bruke det som planleggingsverktøy.
En tur er mer enn en samtale
For en tur består av langt mer enn samtaler.
Det er datoer som skal passe. Folk som skal bekrefte at de faktisk blir med. Transport som må organiseres. Utstyr som må fordeles. Kart som må deles. Og ansvar som må avklares.
Alt dette fungerer fint hver for seg. Utfordringen er at det sjelden finnes ett sted å samle det.
Derfor ble MineTurer til
Jeg tror faktisk det var akkurat dette som fikk meg til å begynne å bygge MineTurer.
Ikke fordi jeg hadde en stor forretningsidé. Ikke fordi verden manglet enda en app. Men fordi jeg var lei av å lete etter den samme informasjonen om og om igjen.
Hvem kjører? Hvem har teltet? Hvor var kartlenken? Var det denne helgen eller neste?
Det høres ut som små problemer. Og det er det også. Men når de dukker opp på nesten hver eneste tur, begynner man å legge merke til dem.
Jo større gruppa blir, desto tydeligere merkes det. To personer klarer seg fint med en chat. Men når seks, sju eller åtte personer skal koordinere en helgetur, blir det fort overraskende mye logistikk.
Det interessante er at selve turen sjelden er den vanskelige delen. Når man først står ved vannet med fiskestanga i hånda eller sitter rundt bålet om kvelden, tenker ingen på hvem som hadde ansvar for gasspatronene.
Utfordringen ligger i dagene og ukene før avreise. Det er der turen enten blir noe av eller renner ut i sanden.
Og kanskje er det derfor så mange gode turideer aldri kommer lenger enn til en melding i en gruppechat. Ikke fordi folk ikke har lyst. Men fordi planleggingen blir mer krevende enn selve turen.
For meg er det egentlig hele tanken bak MineTurer. Ikke å gjøre friluftslivet mer digitalt. Tvert imot. Målet har hele tiden vært å bruke mindre tid på logistikk, og mer tid ute i naturen.